Gjeterne dro inn til Betlehem for å se barnet som var født. Dette enkle faktum har jeg i alle år tatt for gitt og ikke tenkt noe mer over. Nå er det noe jeg biter meg merke i. For vi har ikke kunnet dra for å møte andre mennesker som vi har ønsket i det siste. Heller ikke de nyfødte. Når disse ordene skrives er det fremdeles usikkert hvordan denne julefeiringen blir. Rundt oss her i nord er smitten nå økende. Kan vi samles slik vi vil, eller er må vi av hensyn til smittevern feire jul enda en gang uten å kunne samle oss slik vi ønsker?
Vi kjenner nok alle fremdeles på følelsen av isolasjon fra nedstenging av samfunnet og sosial avstand gjennom lang tid, og fremdeles må leve med usikkerhet om smitten igjen vil føre til at vi ikke kan møtes. Da blir gjeternes pilegrimsreise til barnet i krybben ekstra dyrebar og vakker. Samtidig som det blir enda viktigere å huske at den viktigste bevegelsen denne natta i Betlehem for 2000 år siden, ikke var gjeternes vandring, reisen til Maria og Josef eller englenes forflytning, hvordan nå enn de gjorde det. For det var Gud selv som gjorde den viktigste bevegelsen!
«Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss»
Gud kom til oss. Gud ble en av oss og var tilstede midt mellom oss mennesker. Det var ikke menneskene som måtte komme til Gud, men Gud som kom til menneskene.
I møte med begrensninger og hindringer er dette noe vi kan få hvile i. Når vi feirer julens mysterium, at Gud ble menneske, feirer vi at barnet i krybben viser oss en Gud som kommer til oss uten å bli begrenset av våre begrensninger. En Gud som oppsøker oss der vi er. En Gud som tar bolig iblant oss, og som blir en av oss.
Når vi samles til julegudstjenester er det godt og riktig. Det er godt å komme sammen og lovprise den nyfødte Gud og det er riktig å komme til gudstjenesten for å gjøre det. Det er mer enn en flott juletradisjon. Det er tilbedelse og takknemlighet. Men det er ikke absolutt nødvendig. Det ble jul i fjor også, selv om mange av oss ikke hadde mulighet til å komme til kirke.
Gud trenger ikke julegudstjenester for å komme til oss. Gud kommer til oss selv om vi sitter alene. Gud kommer til oss om vi er samlet med storfamilien. Gud kommer til oss om vi sitter i en fullstappet kirke midt i bygda. Gud ble menneske, og Gud tar bolig iblant oss.
Derfor kan vi gå inn i enda en julehøytid der usikkerheten vil prege oss, med visshet om i alle fall en ting: Gud er midt iblant oss!
Vi håper og ber om en julefeiring der vi kan ferdes fritt. Vi håper og ber om fulle julegudstjenester der vi sammen kan feire barnet i krybben. Vi håper og ber om at vi kan bevege oss slik gjeterne på marken kunne. Vi håper og ber om at ingen trenger å sitte alene i jula, i frykt for smitte. Vi håper og ber om at vi kan samles og synge med englene på marka: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden». Vi håper og ber om en jul slik vi er vant til å feire den.
For vi skal uansett feire! Vi skal feire fellesskapet Gud skapte den natta i Betlehem. Fellesskapet som bryter alle grenser og når oss selv når vi holder avstand. For Gud kom til oss. Gud kommer til oss. Gud er hos oss.
«Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet»
Jeg ønsker alle en velsignet julehøytid!
Biskop Olav Øygard